Fjorårets Nygaardsfestival på Rudi gard i Sør-Fron var tilegnet Oddvar Nygaard som var den fremste trekkspilleren i Gudbrandsdalen på sin tid. Han inspirerte og kjente mange, og festivalen skal også hedre andre markante tradisjonsbærere. Felespilleren Sven Nyhus var en god bekjent av Oddvar. Det var ikke så mange som levde av tradisjonsmusikk og gammeldans i etterkrigstiden, og de to var pionerer og musikkolleger. Årets Nygaardsfestival mintes Sven særskilt, både gjennom ord og toner.

>> Nygaardfestivalen 2024 - "Kvarts med gjester - 25 år etter Nygaard-eksamen"

>> Nygaardfestivalen 2024 - festkonsert for Sven Nyhus

>> Nygaardfestivalen 2024 - ungdomskonsert og dans

Les også våre tidligere artikler fra Rudi gard:

>> "Nygaard i 100" - jubileumshelg - Oddvar Nygaard (1919-1985) - 07.-09.2019

>> Jon Faukstad - solokonsert Nygaardfestivalen 2023 - døl med trekkspelet i høgsetet

>> Nygaardfestivalen 2023 - mønstringskonsert

>> Nygaardfestivalen 2023 - festkonsert - Toradertrioen frå Hallingdal 50 år!

>> Toradertrioen frå Hallingdal - 50 år

Lørdag var det duket for historietime ledet an av John Ole Morken - kjent som programleder i folkemusikktimen i NRK. Sammen med flere gjester fikk vi innblikk i det rike spelemannslivet til Sven. Sven Nyhus var en av våre mest folkekjære felespillere. Det var den 21. mai 1932 at ‘eventyret’ begynte ved Aursunden ved Røros. Der bodde familien Nyhus. Faren het Peder og moren Anna. Det ble etter hvert flere i familien og de havnet på Trollhaua på Glåmos. Litt symbolsk var det at de bosatte seg der, for dette var på en måte polsens mekka. Sven var først gjetergutt for villstyrige kyr. En dag han kom hjem sa han at dersom han skulle han fortsette med dette, skulle han i hvert fall ha med seg sin egen fele. Han hadde gått og siklet på en fele på nabogården og fikk kjøpt den. Og det var slik det begynte. Den yngre broren Olav hadde god sangstemme og ble en fabelaktig zitherspiller. Den andre broren Rolf ble organist. Sven fikk tilbud om å bli gårdbruker på Aursund, men takket nei. Har var anleggsarbeidet en periode på et kraftverk som skulle bygges og var med på ulikt gårdsarbeid. Han spilte mye fele med sin kompanjong. De begynte å spille tostemt og Sven spilte understemmen.

Sven Nyhus må kunne sies å være en av våre mest folkekjære felespillere. Han har vært en veiviser for mange generasjoner folkemusikere og gammeldansinteresserte. I 1964 spurte Sven forfatteren Johan Falkberget hva han mente med ordet ‘Bergrose’ som han brukte i romanen den 4. nattevakt. «Jo, du kan tenke deg mose på stein i flere farger som har grodd fast og når nattdoggen har lagt seg og de første solstrimene kommer om morgenen – ja, da blir det bergroser.» Det er ikke få av oss som ikke har hørt eller danset til valsen ‘Bergrosa’ og dette kan vel sies å ha blitt Svens signaturkomposisjon.

Sven Nyhus døde den 20. mai 2023 og har vært en stund i fra oss, men vi føler at han er her på mange måter. Tenk på alt han fikk produsert – bøker, noter, plater – alt han fikk spille.

Han fikk trukket fram så mye fra hele Norge. Sven Nyhus var todelt – klassisk musiker, pols-spiller og folkemusiker. Han favnet med andre ord veldig bredt.  Man kan tenke seg overgangen å komme i fra Røros-traktene til Oslo og spille bratsj i «alle» orkestre i Oslo (Nationaltheatrets orkester, Den norske Operas orkester, Kringkastingsorkesteret og Filharmonisk Selskaps orkester) – dette står det virkelig respekt av. Han fikk ikke noen opplæring, men var bare veldig interessert. Sven fikk spørsmål om å bli konservator i Norsk Folkemusikksamling. Vi skal være meget takknemlig for at han takket ja til dette oppdraget, og fikk i oppdrag å fullføre hardingfeleverket. Da måtte han begynne å skrive ned fra opptak. Det var et problem at man hadde ikke mulighet til å trykke noter skikkelig. Han satt og håndskrev og sendte prøver til Eivind Groven flere ganger. Til slutt fikk han ja fra E. Groven. Det var ikke alltid de spilte så fint disse felespillerne og ikke lett å finne ut av hvilke toner de spilte. Hører man på opptakene skal man ha gode ører for å få fram alle detaljer. Men når han kom til det punktet at han kunne sette seg ned å renskrive, da koste han seg. Håndskriften hans er virkelig noe for seg selv.

Mange kjenner Sven Nyhus fra NRK –  han var tidlig ute der. Han var ikke gammel da han fikk Glåmos Spellemannslag (GS) inn i Folkemusikkhalvtimen som det het den gang. Første radiosendingen med GS var ikke fra Folkemusikkhalvtimen, men i lokalsendingen fra Trondheim. Sven presenterte på kav Rørosmål og det var noe som fulgte han hele veien.

Sven Nyhus var også med å bygge opp folkemusikkstudiet på Norges Musikkhøgskole (NMH). Ikke minst oppi alt dette her, så spilte han inn mange plater, komponerte og spilte rundt omkring. I 2000 ble han tildelt Spellemannprisens hederspris, og i 2002 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden.

De første gjestene i «sofaen» var Jo Asgeir Lie og Øystein Rudi. Jo Asgeir hørte navnet Nyhus første gang i «Laurdagsdansen» da han var 14 år og var allerede begynt å bli ganske nerdete og hørte på gammeldans på lørdagskvelden. Jo Asgeir skulle egentlig bli jurist, men begynte på Toneheim når musikken tok ham. Både Sven Nyhus og Jon Faukstad var lærere på Toneheim. Han hadde da begge disse to i samspill og dette var første gang Jo A møtte Nyhus. Jo A kom inn på Norges Musikkhøgskole (NMH) og begynte med klassisk musikk. Som den eneste på det klassiske studiet reiste han på ukes kurs til Ole Bull Akademiet. Onsdags-kvelden ble han sittende å spille til dans og jamme med Nyhus og da spurte han om ikke Jo A kunne tenke seg å øve mer på gehørspill som Nyhus hadde for alle strykerne på NMH. På 3. året var det obligatorisk for alle klassiske strykere å ha gehørspill. Det var en fantastisk og Interessant opplevelse å observere cellister og en og annen kontrabassist skulle spille pols uten noter og uten vibrato.

Jo Asgeir gikk 4 år på NMH, men skjønte etter å ha spilt med Nyhus at det var innenfor folkemusikken han ønsket å gå videre. Da Jo A skulle skrive masteroppgave sa Nyhus «Du SKAL skrive om Oddvar Nygaard». Jo A og Øystein kjente hverandre ikke opprinnelig. Jo A skulle ha to halve hovedfagskonserter før selve hoved-eksamenskonserten i tillegg til masteroppgaven. Den første halve konserten bestod av slåtter og runddansmusikk fra Gudbrandsdalsrepertoaret – deriblant «Den lykkelige frier» som er kjenningsmelodien til Sør-Fron spelemannslag. 8-10 takter uti fikk Jo A øye på Øystein Rudi. Et par dager senere kom Øystein og spurte om Jo A ville spille sammen med ham og det var stas. Men Jo A trengte en hel kvartett for å løse eksamensoppgaven – og dette ble starten på «Kvarts».

Neste gjest i «sofaen» var Hallgrim Berg. Søsteren til Hallgrim stelte med Folkemusikkdagene de først 20 årene fra 1976. Sven var viktig i begynnelsen. Han var med på sette opp programinnholdet på en hel folkemusikkuke.  I 1979 ble det satt opp den første helkvelds kirkekonsert med bare folkemusikk i Ål kirke. Da var han sentral i bestillingsverk. Sven og broren på orgel avsluttet konserten. De spilte så modig og folk snakket om det i flere år etterpå. Dette dannet en mal for mange andre konsertopplegg andre steder i landet. Begynnelsen på 1970-tallet var en glanstid for «Laget for folkemusikk» i Oslo med veldig mange gode spelemenn. En kveld skulle Sven være gjest der. I sofaen satt Liv Halldis Breie fra Ål. Hallgrim sa til henne at han ville hun skulle hilse på Sven. De ble godt kjent kan man si og forlovet seg i 1973. Bare 3 måneder etter var det bryllup for da «klarte de ikke holde seg lenger». Det ble bryllup på Ål. Sven skrev en vakker bryllupstale på vers og rim. Etter 37 år var det 70 års fest for Liv Haldis 18.07.2010 – «Hei minsanten, jubilanten – Ålingskvinne lett til sinn, Afrodite må du vite, elsker dans. Livat må det være, dans til siste slutt – med en stødig dansekar det svinger jevnt og trutt.»

Det kan være vanskelig å finne ett enkelt ord som kan karakterisere et menneske, men for Sven Nyhus må overskriften være: «Gjennomføreren». Samme hva han begynte med av ulike prosjekter, så gjennomførte han det. Han ga seg ikke før det var ferdig, og det var pertentlig og skikkelig gjort. Privat var han også en gjennomfører. Han skulle lage til et kjellerrom på 60 kvm hjemme og det gjorde Sven selv. Hadde Men Sven hadde vært på blåbærtur og gått krokete i flere timer, renset han alt selv når han kom tilbake, og på slutten lå han på verandagulvet og renset – altså en gjennomfører i smått og stort.

Sven Nyhus var også inspirerende for nye generasjoner til å prøve å bli så god som mulig. Simen Håland spilte en slått på torader.

Åshild Breie Nyhus (Sven Nyhus’ datter) har fulgt i sin fars fotspor og spiller både hardingfele, fiolin, bratsj og nøkkelharpe. I sine unge år ble hun tatt med på dannelsesreise for å få vite alt om alle spelemenn som da bodde rundt Aursunden. Hennes tvillingjenter på 9 år (Ingeborg og Olava) spiller begge fele, og i sommer var deres tid kommet for tilsvarende dannelsesreise.  De har nå lært om «Klemmiten» og «Sulhusen» ettersom det alltid har vært mye prat om denne «Sulhusgubben». Da Åshild var liten og bestefar var på besøk fra Glåmos, var det ned i kjelleren og spille fele. Der foregikk både øving og spilling. Det var forskjell på det. I kjelleren lå det både Beethoven-noter og Mozart-noter og en del slåttemateriale. Dette gikk parallelt hele tiden, men når bestefar kom, da var det pols. Åshild hadde et veldig avslappet forhold til musikken som ung selv om hun gikk rundt hele tiden med felekassa og trodde hun var på turne – det var bare å bli med. Åshild jobber i dag som fiolinist i Oslo-filharmonien med 108 andre og en dirigent som bestemmer det meste, men det er deilig å ha begge deler tilgjengelig – bare å kunne «bli med». Åshild og faren snakket også klassisk musikk hjemme og det var fint å kunne få litt fiolinundervisning, men det ville ikke Sven ta seg av selv. Han fikk tak i en lærer som var en kollega av Sven i Filharmonien. Der fikk hun lært noter og spilte klassiske stykker. Slik ble det naturlig med begge sjangre. Når de møttes i kjelleren så kunne det bli spilt Mozart, men så fikk de lyst til å spille «Sulhusgubben» igjen. Sven var glad i Bach og Mozart og spilte også orgel slik som sin bror, Rolf. Sven husket mye utenat, men denne egenskapen mener Åshild selv hun ikke har arvet. Hun måtte stadig spørre sin far om hvordan låtene gikk. Nå er det hennes tur til å levere musikken videre, men mye er i dag dokumentert.

Sistemann ut for en prat i «sofaen» var Tore Løvgreen, som var og fortsatt er, en sentral person i Sven Nyhus kvartett. Vi må tilbake til 60-tallet. I 1969 hadde Sven sin egen trio. Han spilte til dans og forsøkte gå på skole – innimellom. Sven hadde en opptreden nede i Olav Bruns gate i Oslo der «alt» foregikk. Tore bodde rett over. En dag skulle det være et foredrag om pols. Tore på trekkspill fikk med gutta som han spilte med over dit, og de spilte en del kjente låter. Bassisten i Filharmonien kom så bort til Tore og spurte om han ville spille med Sven og Jan Erik Kongshaug. Han syntes det låt fint og ønsket lage et «prøveprogram» i NRK. Slik ble det dannet en gammeldanskvartett. Tore var noe usikker på hvordan han skulle spille. Det at Tore ikke kunne låtene ble deres innfallsvinkel og Sven styrte «butikken».  Tore kan ikke huske at Sven sa at nå må dere spille slik og slik. Så lenge de holdt seg til harmoniene hadde de helt frie tøyler med hva de gjorde. De spilte jo aldri låtene likt fra gang til gang uansett og improviserte mye.

Det ble sjelden brukt mer enn en dag på plateinnspillinger. De hadde jo den fordelen at både Håkon Nilsen som etter hvert kom inn på bass, samt Jan Erik Kongshaug, leste noter. Sven hadde trykket opp nok så de hadde et «bilde» når de satte i gang. Da gikk det raskere enn når man bare skal bruke ørene. Men det måtte også lyttes. Feleslåttene var ikke enkle, så man måtte hoppe over det som var vanskelig. Sven var kjent for 2. stemmene sine på fele i samspill. Når de spilte i kvartetten, ble det ofte Tore som la på harmonistemmen, men plutselig fikk Sven for seg at «nå kommer det en 2. stemme», så da var det bare å bytte om. Det var en motivasjon som gjorde det litt gøyalt. Når Åshild spilte sammen med faren var det stort sett hun som spilte melodien og han tok seg av 2. stemmen. Nå som hun har 2 barn som spiller, prøver hun seg litt mer fram og må tenke harmonisk. Hun er blitt fortalt at en gang Sven og broren var veldig små, lå de på gulvet sammen og spilte på en zither. En zither er ikke et melodiinstrument, men et strengeinstrument der man spiller akkorder. De hørte seg kanskje tidlig fram i harmoniens verden via lek. Sven sa at den største inspirasjonskilden til lek var Tore Løvgreen. De inspirerte nok hverandre.

Vi ser allerede fram til neste års Nygaardsfestival og venter spent på å se hva som blir temaet. Rudi gard egner seg perfekt til slike typer arrangementer og de favner ellers bredt på konsertfronten av mange typer musikk. Med et særdeles hyggelig og positivt vertskap er det en glede å komme tilbake til den flotte garden i vakre omgivelser.