Gammeldansfest

Riksscenen, Oslo - 19. oktober 2013

Steinsgårdskroken Spell- og Danselag

Copyright © 2001-2013

Hvordan få til en vellykket gammeldanskveld midt i Oslo på en lørdag? – jo, Riksscenen oppskrift kan med hell følges. Man spør ganske enkelt Steinsgårdskroken Spell- og Danselag og overlater ansvaret til dem med å finne musikere. Den positive gjengen fra Nannestad har lang fartstid og god erfaring med å arrangere musikalske tilstelninger, noe de som har vært på den årlige «gammeldanspuben» på Nebbenes-kroa ved Eidsvoll kan bekrefte.

Riksscenen i Oslo har 2 flotte dansesaler med scene. Både den store multisalen oppe samt den mindre intimscenen nede i kjelleren måtte tas i bruk for å få kveldens musikk-kabal til å gå opp med hele 17 grupper, lag og orkestre. Nesten 180 musikere - også fra distrikter et stykke unna «Tigerstaden» som Vågå og Engerdal, samt «dalstroka» nedenfor – les Gudbrandsdalen og Østerdalen, hadde takket ja til invitasjonen fra Steinsgårdskroken. Bortimot 300 danseglade valgte også å tilbringe lørdagskvelden på dette unike arrangementet.

Arrangørene hadde også lagt inn en halvtimes konsert med multimusikeren og «lydfontenen» Stian Carstensen fra Eidsvoll som alltid er positiv til å støtte lokalmiljøet og de ideelle kreftene der. Han er dessuten også en kjempeambassadør for trekkspillet i musikermiljøet i Norge. «De får hente døkk en campingstol og kvallitetssikre med litt «akkevitt»», lød åpningsordene fra Stian. Man kan ikke la være å trekke på smilebåndet når han snakker om trekkspillet som «sosialdemokratiets piano». Instrumentet hadde en lav status i folkemusikkmiljøet fortalte han, men hele familien til Stian spilte trekkspill så derfor måtte det bli trekkspill på ham også. Bestefaren kunne spille reinlender og han demonstrerte slik den ble spilt på bestefars vis – eller sånn bortimot. Stian liker å lage tekster på dialekt og har laget en som tar for seg doble vokaler – en slik dialekt man bare får hvis man har viltvoksende drøvel. Ekstra ille blir det for dem som snorker så de får træl på denne drøvelen mente han. «Før i tida strødde man potetmel på dansegulvet. Når neseblod fra litt slossing fikk blandet seg med potetmelet, ble det nesten som blodklubb» - og han får publikum til å gapskratte.

Han påstår å ha samlet stev med en stevsuger som ganske enkelt lages av et gebiss fra et dødsbo, en sykkelslange og en omvendt hevert. Da renner stevet ut av folk. Banjoen er også et forhatt instrument som Stian hadde med denne kvelden og forteller at det minst finnes 24 måter å stemme en banjo på. Avslutningsvis framførte han reinlenderen «lungemos»-visa (uttales «lommosvisa») – et kjøttprodukt med lavstatus og et eksotisk uttrykk for urbane folk – «å er’e eeeegentlig laga tå»?

Deretter fortsatte dansen til over langt over midnatt – uten verken potetmel eller neseblod på gulvet. Vi håper at dette kan bli en årlig tradisjon og besøket tyder på at dette også må være av videre interesse for Riksscenen.