INTERVJU MED

 ART VAN DAMME

 PÅ TRÆF JYDERUP

17.-19. august 2007

Han ser ut som en hvilken som helst publikummer der han vandrer rundt i sirkusteltet på Jyderup stadion i jeans og anorakk. Ingen som ikke vet det vil tippe at denne mannen fylte 87 år i april. De vil heller ikke tippe at han er verdenskjent og samme kveld skal trylle fram jazztoner på trekkspillet sammen med noen av Danmarks mest anerkjente jazzmusikere. Dagen etter at han har avholdt konserten spør vi om å få noen ord med ham.

Først litt fakta:

Han er av alle ting født i den lille byen Norway i Michigan. Navnet Van Damme stammer korrekt nok ikke fra USA. Foreldrene emmigrerte fra Belgia og for de som har vært i USA kan man ikke unngå å ha spist en ”belgian waffle”. Van Damme-familien var således faktisk noe av opphavet til denne tykke vaffelen.

Det var helt tilfeldig at han fikk trekkspillundervisning som ni-åring av en pensjonert italiensk organist ved navn Heinz Cavani. Egentlig ville Art bli baseball-spiller, men i dag er han en lidenskapelig golfer. 1930-tallet var en depresjonstid i USA. Da faren var heldig og fikk jobb i Chicago i 1934 flyttet familien dit. Cavani reiste dit hver 2. uke for å gi Art undervisning, men dette ble etter hvert problematisk. Han fikk en annen lærer og studerte klassisk musikk fra han var 14 til 19 år gammel. I dag er han mer enn noe annet glad for den klassiske bakgrunnen. Den gjorde ham skolert til å forstå og lett tilegne seg nytt stoff.

Men når kom så jazzen inn i ditt liv, spør vi?

- Da jeg gikk i High School var mitt store idol Benny Goodman. Jeg utviklet min egen stil da jeg fikk min første trio. Jeg lyttet til innspillinger og forsøkte å praktisere det i trioen. Trioen spilte sammen på nattklubber i et par år før de fikk med seg en fjerde mann. Det var først da vi hadde sammensetningen med trekkspill, vibrafon, bass, gitar og trommer at jeg følte at dette var den riktige ”sounden”. I dag drar jeg nytte av at jeg startet med en trio. Det hender jeg holder konserter hvor jeg ikke kan ”låne” flere til å spille sammen med meg.

Praten går lett når Art først setter i gang, og hukommelsen er i helt perfekt stand.

- Kvintetten dekket Midtvesten i flere år og på en eller annen måte fikk NBC høre dem. Dette resulterte i langsiktige kontrakter for både radio og TV. I 1949 gjorde jeg mitt første TV-opptak, sier Art. Jeg forlot NBC i Chicago i 1960 etter å ha jobbet for dem i 15 år.

Van Damme startet så både musikkstudio og butikk i Chicago.

 - Fra 1952 til 1965 hadde jeg kontrakt med Columbia Records, forteller Art. Min første tur til Europa var til Tyskland i 1967 for å gjøre plateinnspilling. Her spilte jeg inn 16 av mine over 40 album.

I 1968 flyttet han til California som har et bedre klima, pga. helsen. Dette må ha gjort underverker ettersom du fortsatt har helse til å reise og holde konserter, mener vi.

- Jeg hadde bestemt meg for å slutte karrieren da jeg fylte 75 år, betror han oss. Det var laget til hyggelig selskap, selvsagt med musikk, og jeg ble spurt om å spille noen numre. Da grep jeg sjansen og fortalte at jeg syntes tiden var inne for å avslutte karrieren. Det gikk så et par år uten at jeg spilte i det hele tatt. En dag fikk jeg en telefon om jeg kunne tenke meg å holde en konsert, og slik var jeg i gang igjen. For tiden har jeg satt en begrensning på 2 til 3 konserter pga. helsen. I juni var jeg med på International Accordion Convention i Las Vegas og nå er jeg her på Jyderup. Siste konsert i år blir i november i Polen.

Hva synes du jazzmusikerne du har fått med deg her på Jyderup? (Jacob Fischer (gitar), Mads Vinding (bass), Aage Tangaard (trommer), Anders Åstrand (vibrafon)

- Jeg reiser jo ikke lenger sammen med min gamle kvintett. Alle sammen er bosatt i Chicago og det hender jeg gjør noen jobber sammen med dem der. Det er derfor alltid spennende hvem man får med seg som musikere. Her på Jyderup har jeg nok fått med meg det beste mannskapet jeg kan ønske meg. Jeg har virkelig lyst til å spille sammen med dem igjen. Europa lå tidligere 10-20 år bak USA i jazzutviklingen. I dag er situasjonen en helt annen.

Hvilke tanker har du om trekkspillet generelt i dag?

- Pr. dags dato sliter jeg fremdeles med å bli kvitt polka-stempelet. Når jeg forteller ukjente i USA at jeg spiller trekkspill, spør de alltid ”Å, du spiller altså polkaer?” Dessverre er det ikke altfor mange gode jazz-musikere på trekkspill rundt om i verden, men det kommer stadig nye talenter frem. Jeg anbefaler dagens unge trekkspillere til å spille i sammenheng med andre instrumenter. Man kan da favne et mye bredere publikum enn bare trekkspillentusiaster. Med all respekt for min gode venn Frank Marocco synes jeg han har gjort en stor feil. Når han holder solokonserter for publikum rundt om på trekkspillklubber i USA (disse kan i USA ha opptil 200 medlemmer og har en litt annen ”konstruksjon” enn de skandinaviske trekkspillklubber), er det dessverre ofte bare 10 % som virkelig forstår hvor dyktig han er. De resterende venter bare på at han skal bli ferdig på scenen slik at de kan komme til med spilling selv.

Noen spesielle episoder du minnes?

- Jeg var en gang dommer i en talentkonkurranse for trekkspillere arrangert av AAA.

En av deltakerne presterte da å legge seg ned på gulvet mens han fortsatt spilte og forsøkte på belgristing. Slikt glemmer man ikke.

Den 87 år gamle – eller skal vi si unge – mannen har et godt humør og en smittende latter. Han er far til 3 og har 6 barnebarn, men ingen av dem spiller trekkspill.

- Min eldste datter er ganske flink på piano, men jeg har vært bevisst på aldri å presse dem til noe, sier Art. Musikk må komme innenifra.

www.artvandamme.com