Vi har ofte snakket om å få tatt en tur på Hønefoss Trekkspillmuseum som nå er lokalisert på Ringerikes Museum like ved Norderhov kirke. Invitasjonen vi således fikk i februar fra Ringerike trekkspillklubb der de planla et evenement kalt "Trekkspilldag på museet" i august/september var derfor midt i blinken. Idet museet har store, fine uteområder var planen at det skulle høres musikk fra trekkspill hele tiden og det ville bli foredrag og omvisning på museet. Vi vet alle hva som skjedde med Norge den 12. mars grunnet covid-19 slik at også dette arrangementet grunnet fremtidig usikkerhet, som de fleste festivaler, måtte dermed avlyses.

I begynnelsen av juli tok vi allikevel kontakt med Steinar Eriksen. Trekkspillmuseet er organisert som en egen forening hvor han er styrets leder, og vi spurte om det var mulig å få en privat omvisning. Museet var tidligere lokalisert ved Kulturhuset i Hønefoss, men ble for et par år siden flyttet og har nå en egen fløy på Ringerikes museum som var tidligere Norderhov gamle prestegård. Imidlertid viser det seg at fløyen allerede er for liten, for Hønefoss Trekkspillmuseum har mye interessant å vise frem. De håper å få innvilget mere plass i fremtiden, og det ligger godt an til det ettersom trekkspillmuseet har den mest besøkte utstillingen på hele museet.

Utstillingen er inndelt i tidsepoker og starter med perioden før 1900. Den totale samlingen består av ca. 110 trekkspill samt mengder av bilder, innspillinger og tegninger. Det kinesiske munnblåste instrumentet Sheng kan spores tilbake til 1100 f.Kr. og ble laget av bambus og uthult gresskar.  Prinsippet med å bruke frittsvingende tunger for å lage toner er også grunnlaget for dagens trekkspill.

De eldste trekkspillene fra 1800-tallet var stort sett diatoniske og tyskproduserte. Tidlig på 1900-tallet kom de kromatiske trekkspillene til Norge. Spillene fra Magdeburg-fabrikken i Tyskland hadde flotte trefronter. I tidsepoken 1920-1930 var det mer glitter og stas. Disse modellene hadde ofte paljetter og perlemor, og utsmykninger for artistinstrumenter. Kunststoffmaterialet celluloid ble også på denne tiden tatt i bruk.

Harald Trygve Henschien (1902-1968) var en allsidig forretningsmann og musiker. Han drev bl.a. hotell, turnevirksomhet med 'Henschien Trio', Schjongslunden forlystelsespark og dansearena på Hønefoss, musikkundervisning med korrespondansekurs, forlag og grunnla musikkmagasinet Rytme (museet har de 4 første årganger innbundet) og mangler kun et par utgaver. I 1936 grunnla han 'Henschien Trekkspillfabrikk' med verksted. Fabrikken ble den eneste i sitt slag i Norge. Alt fra starten ble alt treverksarbeide utført ved Myhre Møbelindustri. Firmaet hadde mye kompetanse og utstyr som skulle til for å bygge trekkspillkasser og tonestokker. Tegninger på millimeterpapir av alle instrumentdeler ble gjort. Ingen hadde fremstilt noe slikt før i Norge. I tillegg måtte de finne ut hvilke tresorter som kunne brukes. De så selvfølgelig på hva tyskere og italienere hadde gjort, men valgte ofte sine egne løsninger. Trekkspilldelproduksjonen hos M.M. sysselsatte omtrent halvparten av arbeidsstokken på 15 mann. Pappen som ble benyttet til belgene kom fra Rena kartong. På museet i Hønefoss finnes også en belgbrettemaskin fra Hønefoss Verktøifabrikk, produksjonstegninger fra fabrikken, samt de fleste av de 12 modellene som Henschien produserte.

Georg Grønvold og Otto Fjellheim - supergutta til Henschien - sluttet i 1943. I 1952 startet de opp for seg selv med reparasjonsverksted der både trekkspill og mye annet teknisk utstyr ble reparert. De fikk også lyst til å prøve seg på egen produksjon. Underleverandørene var de samme som hos Henschien, men ble gjort i hemmelighet. Det ble derimot ingen stor suksess og de ga seg allerede i 1954, da Grønvold startet i urmakerbransjen.

Henschien produserte ikke trekkspill med cassotto (tonekammer i diskanten). På grunn av stor konkurranse fra italienske fabrikanter (de var også billigere), måtte driften innstilles i 1958. Henschien hadde da selv vært syk med parkinson i flere år allerede. Den mest populære modellen het 'Hensch' og ble produsert i et opplag på 3.948 spill. Totalt ble det laget 6.810 trekkspill på fabrikken. Til sammenligning produserte Albin Hagström i Sverige over 700.000 trekkspill!

Flere av landets trekkspillere samlet seg i Hønefoss og rundt Henschien. Kjente navn er bl.a. Erik Tronrud, Karl Andersen og Kåre Korneliussen. Disse tre representerte Norge i en trekkspill-landskamp mellom Norge og Sverige i Stockholm i 1941. Svenskene vant, men Erik Tronrud fikk pokal for beste solist. Han ble også Europamester i 1942. Henschien Trekkspillstudio ble også stort. Undervisningen og opplæringen ble etter hvert ledet av Arild Formoe som ble en institusjon i seg selv. Han mottok Kongens fortjenstmedalje i 1987 for opplæringen av over 10.000 trekkspillere i hele Sør-Norge.

Ragnvald A. Hornaas åpnet butikk i Storgata 43 i Oslo den 10. juni 1908. Trekkspillet var nok det instrumentet som hjertet nærmest for Hornaas, og musikkforretningen ble etter hvert et slags knutepunkt for trekkspillere, kjente og ukjente.

Vi - og sikkert mange med oss - har ofte lurt på forskjeller mellom concertina og bandoneon.

Concertina (Anglo Concertina) er en sekskantet engelsk variant av trekkspill, og var kromatisk. Det ble funnet opp i 1829 av Sir Charles Wheatstone. Concertina ble meget populært på grunn av sin brukervennlighet og relativ lave pris. Opprinnelig var uttrykket 'Anglo German Concertina' kun de som var bygd i England, men da tyske produsenter også tok i bruk de endringene som de engelske hadde, så ble alle med 20 knappers Uhlig system kalt dette. Anglo German ble borte som uttrykk under den første verdenskrig, og det ble da hetende Anglo Concertina. Denne versjonen av Concertina ble også typisk sekskantet i motsetning til Uhlig sin tradisjonelle Chemnitz Concertina som i utseende var mer lik en Bandoneon. Anglo Concertina ble ofte bruk i irsk musikk, men også i andre sammenhenger som Morrisdansen (en engelsk folkedans), samt Boeremusiek (Boermusikk, en type sørafrikansk instrumental folkemusikk).

Concertina Chemnitzer er veldig nært knyttet til Bandoneon og samtidig litt mer fjernt fra Anglo Concertina og trekkspill. Concertina Chemnitzer (produsert i 1834) knyttes til den tyske oppfinneren Carl Fredrich Uhlig. Instrumentet er kvadratisk i tverrsnitt med tastaturene bestående av sylindriske knapper i hver ende og buede rader. Uhligs første instrument hadde fem knapper på hver side, men ble fort utvidet etter hvert som flere produsenter kom til. Dette ble gjort på litt forskjellige måte hos de ulike produsentene. Heinrich Band sin versjon ble solgt under navnet Bandonion - senere Bandoneon. De forskjellige løsningene fikk gjerne navn fra produsenten eller byen det kom fra (ref. Chemnitz). Chemnitzer Concertinaen ble oftest brukt i folkemusikk, spesielt polkamusikk spilt av sentral- eller øst-europeere og innvandrere til USA.

Bandoneon, oppfunnet av Heinrich Band (f.1821-d.1860), var opprinnelig ment som et instrument for religiøs og populær musikk på dagtid - i motsetning til forgjengeren den tyske Konzertina som var brukt i folkemusikk. Rundt 1870 brakte tyske og italienske emigranter og sjøfolk instrumentet til Argentina hvor det ble adoptert inn i den nye musikken, tango. Tango var en etterkommer etter Milongaen, en musikksjanger fra Rio de la Plata områdene. Før 2. verdenskrig ble det produsert og eksportert store mengder Bandoneon til Argentina og Uruguay. Til tross for populariteten ble det aldri produsert Bandoeon i Argentina, men derimot i Tyskland.