Nord-Amerika er et kontinent i mer enn full utvikling, men selv her er det mulig å finne steder hvor man har prøvd å få tiden til å stå stille. Nordøst i Minneapolis finner vi Nye’s Bar and Polonaise Room. Stedet har fått navnet etter den første eieren, Al Nye, som startet opp beskjedent i 1949. Senere ekspanderte baren og ble til en stor ”supper club” som har blitt berømt for sin ”prime rib”. Ellers er det lite som har forandret seg hos Nye’s gjennom årenes løp. De røde og gullforgylte vinyl ”booths” (les: sofaer) kan dateres tilbake til 1960-tallet. Gulvteppet er skiftet ut, men det er også alt.

© fo2:2re

Lengst inne i restauranten observerer vi en dør hvor hvor det henger et skilt med teksten ”Nye’s Polka Lounge”. Over skiltet er det hengt opp to trekkspill til dekorasjonsformål. Inne i Polka Loungen finner vi en liten scene med et ”live-band”, eller var de ikke i live? Banneret på veggen forteller at det er ”The World’s Most Dangerous Polka Band” som spiller. Bandet består av Ruth Adams (75) på trekkspill, Joe Hayden (64) på trompet og Rick Andin (ikke så mye yngre) på trommer. Langs bardisken finner vi helt alminnelig amerikanske unge mennesker, helt ned i collegealderen, og de kan alle sangene. Bandet har spilt polka hos Nye’s med 4-5 timer hver torsdag til lørdag i over 30 år! I tillegg spiller de rundt på alle de polkafestivaler som finnes på det amerikanske kontinentet. Karisma og ansiktsmimikk ser ut til å være fullstendig fraværende, men publikum elsker musikken deres og hopper mer enn gjerne noen polkatrinn på det minimale dansegulvet. Fullstendig uten humor er dog trioen ikke. På hjemmesiden deres har de for salg truser påtrykt ”The World’s Most Dangerous Polka Band” og et bilde av månedens utvalgte fan. Bandet ble i 2003 for øvrig også valgt til årets Polka Band av Minnesota Music Academy.

© fo2:2re

© fo2:2re

Med ett lurer vi på om en hund har kommet seg inn i lokalet. Den bjeffende lyden kommer fra scenen og vi oppdager at det ikke er noen cocker spaniel, men faktisk Ruth Adams. Trekkspillferdighetene er selvlærte og bjeffetalentet ble oppdaget da bandets forhenværende trommeslager og bjeffer, Al ”Olli” Ophus, døde i fjor. De måtte finne en som kunne erstatte de autentiske lydene hans i ”The Barking Dog Polka”. Ruth hadde talentet. Hun er en dame av få ord og få tenner, men med lukkede øyne, sin odde korte hårfasong og sine trekkspill-riff er hun et fenomen man sjelden vil glemme. Hun har kjempet mot kreften i mange år godt hjulpet av musikken, og har på ingen måte tenkt å gi seg med det første.

Til tross for sin pussige sceneframtreden har både bandet og stedet en charme som er vanskelig å beskrive. De fascinerer mange, og det er også laget en kortfilm om dem.

© fo2:2re